GoXplore i Ecuador, 2013

Nå var det på tide å skrive et reisebrev fra min tur til Ecuador. Jeg har prøvd å korte ned teksten men har innsett at det er helt umulig, for mine to uker i Ecuador ble fullspekket av opplevelser som jeg bare er nødt til å skrive om!:)

November 2013 var tiden kommet for at jeg skulle få reise for å oppleve et av våre nyeste programmer, Ecuador. Jeg var utrolig spent og hadde egentlig ganske høye forventninger for jeg hadde fått mye informasjon om alle aktivitetene og opplevelsene jeg hadde i vente. Alt fra by, markeder, Andes fjellene, sol og strand til spansk kurs, Galapagosøyene og spennende prosjekter. Jeg hadde en uke med jobben og en uke ferie i vente og håpet at jeg i det minste skulle få muligheten til å oppleve noen av disse tingene på de to ukene jeg hadde i Ecuador.

Etter en lang flytur var jeg fremme på flyplassen i Quito. I ankomsthallen ble jeg møtt av en litt eldre mann med et skilt der det stod "ELIN - GoXplore" med store bokstaver. Han viste veien til taxien sin og så bar det avsted til første overnatting.

Turen dit tok rundt 40-60minutter og det var mye trafikk. Vi kom endelig frem til ukas første overnatting, huset for frivillige i Quito. Huset var omringet av høye gjerder og en stor jernport, så jeg følte med en gang at dette var et trygt sted å bo selvom det ligger midt i Quito. Jeg ble vist til rommet der jeg skulle bo, et dobbeltrom med eget bad. Enkel standard, men et rent og fint rom. Varmt vann i dusjen var det ikke mye av, og med tanke på at Quito ligger høyt over havet er det også kjølig der om kveldene, så det å ha litt ekstra godt med klær var veldig greit:) Det var fire forskjellige rom i dette huset med 2-4 sengeplasser på hvert rom. På felles kjøkkenet kunne frivillige lage mat sammen om de ville det, det var også en TV-stue der. Etter en lang dag med reising ble det bare en kjapp middag for min del og så rett i seng. Jeg hadde en lang dag foran meg dagen etter.

Klokken 06:00 var det på tide å stå opp. Jeg skulle være med ut til jungelen for å besøke prosjektene "Monkey Sanctuary" og "Amazon Animal Rescue Center". For å komme dit kjørte vi i rundt fem timer, med en liten pause i Banos underveis. Banos er en utrolig koselig liten by utenfor Quito stappfull av små butikker med souvenirer og stæsh samt utrolig mange tilbydere av forskjellige aktiviteter som rapellering i fossefall, utleie av firehjulinger og ikke minst Sør-Amerikas lengste zip-line som jeg dessverre ikke fikk prøvd. Jeg hørte rykter om at den går opp til 100 km i timen!

Vi nådde endelig Monkey Sanctuary. Her bor frivillige i et tre hus som prosjektet har bygget selv. Det er et par soverom med køyesenger og myggnetting og alt er av tre. Standarden er veldig enkel, så for å jobbe på dette prosjektet må man kunne klare seg med enkle kår, elske naturen og elske dyr. Liker man det primitive liver er dette prosjektet midt i blinken :)

En av mennene som jobber på prosjektet fortalte meg at de skrur på et agregat en halvtime om dagen ca. og da kan frivillige lade tlf. sin osv. Utenom dette er det ikke tilgang til strøm der. Ganske heftig:) Prosjektet samarbeider med de lokale myndighetene og får tilsendt skadde dyr som myndighetene ønsker å rehabilitere sånn at de forhåpentligvis kan slippes ut i det fri senere. Prosjektet har innhegninger for forskjellige dyr spredd rundt omkring i jungelen. I innhegningene som er nærmest hytta er det apekatter og forskjellige type fugler/papegøyer.

Vi gikk også til en innhegning som lå et lite stykke vekk fra huset og der hadde de en villkatt som så ut som en leopard, den var utrolig fin! Frivilliges oppgaver er å mate dyrene, holde innhegningene rene og ta notater om dyrenes oppførsel som en del av arbeidet i å se når dyrene er klare for å bli sluppet fri (hvis de blir klare for det). Mange av dyrene, spesielt fuglene, vil ikke kunne slippes fri fordi de har blitt for vant til mennesker. Dette er ikke mest pågrunn av prosjektet og menneskene som jobber der, men fordi dyrene har gjort seg avhengige av mennesker når de har vært skadet for å få tilgang til mat.

Vi dro også til Amazon Animal Rescue Center som ligger et stykke unna Monkey Sanctuary. Dette er et mye mindre primitivt prosjekt med høyre standard, og til og med tilgang til TV spill og et lite basseng! Selve prosjektet brukes også som en dyrehage i tillegg til å være et Rescue senter for dyr. På denne måten får prosjektet inntekter fra turister til å drive prosjektet. Dyrene på dette prosjektet er dyr som mest sannsynlig aldri kommer til å bli sluppet ut i det fri igjen fordi de er alt for avhengige av mennesker. Hensikten med prosjektet er derfor å gi dyrene et godt sted å være og pleie. Her var det alt fra forskjellige type apekatter til krokodiller, fugler, skilpadder og kattedyr.

Området er ganske stort og det er forskjellige innhegninger overalt med ulike dyr. Her jobber frivillige fra mandag til lørdag og så har de fri på søndager. Da var det mange frivillige som tok seg en dagstur til Banos :)

Etter en lang dag på prosjektene var det på tide å vende nesa hjem igjen mot Quito. Med fem timers kjøretur hver vei var jeg helt utslitt da vi endelig var tilbake i Quito sent deg kvelden. Så rett i sengs igjen med en ny innholdsrik dag foran meg.

Dagen etter var det tidlig opp igjen. I dag skulle jeg få være med en av koordinatorene til forskjellige sosiale prosjekter i Quito. Det første prosjektet vi besøkte var et daycare senter for barn. Ved første øyekast så jeg glade, rene og velstelte barn som så ut til å ha det veldig bra. Det er lett å tro at disse barna ikke trenger noe ekstra omsorg men så fort jeg hadde snakket mer med en av kvinnene som driver dette prosjektet skjønte jeg at det ligger mye mer bak enn det man ser ved første øyekast. Barna på dette daycare senteret er barn med ulike skjebner. Noen har mødre ned til 15-års alderen som jobber som prostituerte for å få penger til mat på bordet, andre har alkoholiserte foreldre som sliter med å gi barna sine det de trenger, mens andre igjen har foreldre som ikke har jobb og som derfor har få ressurser til barna sine. På dette daycare senteret får barna hjelp til hygiene, de får leke, de får undervisning, de får omsorg og kjærlighet og de får muligheten til å være barn og legge alle bekymringer hjemme. Frivilliges oppgave er å assistere de som driver prosjektet i undervisning, leke med barna, være gode forbilder og generelt vise at man er der for de og gi de en litt enklere hverdag! For å få et virkelig innblikk i barnas og deres familiers liv, får friviliige noen ganger lov til å være med hjem til visse av familiene og se hvordan de har det. Flere av familiene er åpne om dette og ønsker at frivillige skal se hvordan livet for mange Ecadorianske familier er. Jeg forelsket meg helt i en liten jente, Bobo! Hun er albino og trenger ekstra oppfølging. Det var vanskelig å se henne klø seg i øyenene og ha tydelige irritasjoner i øyenene fordi hun nektet å ha på seg solbrillene hun egentlig skulle gå med. De som jobbet på prosjektet hadde briller, caps og hansker til henne men hun nektet plent å ha det på. Jeg brukte tiden min her på å leke med barna, ta masse bilder med de (det var utrooolig populært) og kose og klemme så mye som mulig. Barna her var helt fantastiske!!

Vi måtte dra videre for vi skulle besøke en lokal skole i Quito og et senter for gatebarn som ligger rett ved siden av denne skolen. Disse prosjektene henger litt sammen, da barna går på skolen på dagen for så å dra på senteret for å få mat, mer undervisning/leksehjelp, hygieneveiledning og et sted å oppholde seg og leke med andre barn. Også her fikk jeg meg en realitetsjekk. Jeg ble vist inn til et rom på senteret der jeg fikk snakke med Mario, driveren og han som startet senteret. Det hele startet med at han alltid har vært en ildsjel når det kommer til de som er svakere stilt i samfunnet i Quito og spesielt de som har endt opp i et miljø med mye dop. Det er en del mennesker som faller utenfor systemet i Quito og som ender på gata der det er lett og havne i et miljø med dop, sniffing av lim etc. For mange starter dette fra veldig ung alder av, og Mario har sett flere falle fra underveis. Før var det så ekstremt at mange bodde i kloakken rundt omkring i byene med barn og alt. Det har blitt bedre nå, men limsniffing og dopmisbruk er fortsatt et problem blant en stor del av befolkningen i Quito. Mange av disse ender opp med å få barn i ung alder, som de har vanskelig for å ta vare på. Det er disse barna senteret er laget for. Frivillige som jobber på dette prosjektet bruker all tiden sin sammen med barna. Det er masse lek og morro, men også undervisning, leksehjelp og hygieneveiledning. Før jeg var der var det en jente som hadde kjøpt inn masse tannbørster og lært ungene om tannhygiene og hvor viktig det er. Til tross for at det er tunge skjebner blant barna her også er det omtrent bare smil og latter overalt!:) Det får en virkelig til å sette ting i perspektiv.

Tilbake igjen i huset for frivillige, var det på tide å gjøre seg klar for å reise til Galapagos. Som frivillig kan du velge om du vil inkludere en uke på Galapagos i spanskkurset ditt hvis du velger det reisende spanskkurset, og/eller du kan jobbe som frivillig der. For meg er Galapagosøyene kanskje et av de kanskje mest eksotiske reisemålene som finnes så jeg var utrolig spent på å reise dit!

Tidlig opp igjen neste morgen og rett til flyplassen for å ta flyet til Galapagos (som går via Guayaquil). Etter et par timer på flyet begynner vi å skimte noe annet enn blått hav og så flyr vi over San Christobal som er en av Galapagosøyene og den vi skal besøke. I det jeg setter føttene mine utenfor flyet slår det en deilig varm luft mot meg. Quito er jo ikke akkurat verdens varmeste by. Det er grei temp. om dagen men om kvelden blir det ganske kjølig, så det var sinnsykt deilig å få følelsen av skikkelig sommer. Vi tar en taxi til sentrum og kommer da til en utrolig fin promenade langs havet med kafeer, restauranter, butikker og masse souvenir sjapper. Vi hører masse grynting rundt oss og titter over et av gjerdene ut mot havet etter å ha gått ut av taxien. Nede på steiene ligger det et mylder av sjøløver, og ikke bare det, de har også kapret hele promenaden bortover, til og med benkene langs gjerdene. På Galapagos er det sjøløver OVERALT!:) Men de er utrolig skjønne så lenge man ikke går for nærme.

Etter å ha lagt fra meg tingene på rommet går vi for å spise middag på en lokal fiskerestaurant. Her spiser jeg hvitløksmarinerte scampi med plantane og salat, utrolig godt! Jeg kjenner at dette er det ikke noe problem å bli vant til:) Vi skal reise for å besøke prosjektene på San Christobal. Her har de bl.a et prosjekt på en Hacienda, et skilpaddeprosjekt og arbeid på skole og barnehage. På skilpadde prosjektet jobber frivillige bare noen timer om dagen og da går det i å hjelpe til å merke skilpaddene de har på et reservat, mate de og holde områdene vedlike. På Haciendaen hjelper frivillige til med alt fra dyrestell til gårdsarbeid og annet jordbuksarbeid. På skolen hjelper frivillige til med å assistere i undervisningen eller hjelpe til med fysiske oppgaver. Når jeg var der var det f.eks et par danske jenter som hjalp til å legge plen foran skolen. Så de var i full gang med å ta bort steiner og legge på fersk jord. I barnehagen hjelper frivillige til der det trengs. Det er mye lek og morro med barna, men også hjelp til å disiplinere, lære bort hygene og ha undervisning. Like før jeg var der var det en frivillig som hadde laget et dukkespill til ungene så nå manglet de bare noen dukker. Jeg hadde fått tips om dette før jeg reiste og hadde kjøpt med meg en haug med dukker fra IKEA. Det var en kjempe populær overraskelse da ungene fikk hver sin dukke:)

På Galapagosøyene er levestandarden mye bedre enn i Quito. Skolene og barnehagen har bra standard og familiene har bedre levevilkår enn mange av familiene i Quito. Hjelp fra frivillige er fortsatt satt stor pris på, men å reise til Galapagos for å jobbe som frivillig er noe man nok gjør mer for opplevelsen, for å møte en annen kultur på en annen måte en som turist, og også for å lære forskjellige kulturer å kjenne. Både så lokalbefolkningen møter frivillige fra en annen kultur og frivillige møter lokalbefolkningen.

Jeg ble helt målløs av natur og dyrelivet på Galapagos. Vi reiste til en strand ikke langt unna, og der så vi øgler, flere sjøløver og ikke minst ville havskilpadder. Jeg kan ikke se for meg at det finnes så mange andre steder i verden hvor du kan komme så tett på villt dyreliv. Jeg fikk svømme med ville sjøløver og havskilpadder. Jeg stusset litt over hva jeg synes om det med tanke på at dyrene må bli utrolig vant med mennesker og at det er lett å falle for fristelsen til å ta på dyrene og mate de osv. Men de er veldig flinke til å kontrollere dette på Galapagos. Det finnes egne vektere på strendene som følger med på turistene og alle turister får også et hefte med regler for hvordan man skal behandle dyrene, når man lander på øya.

Jeg hadde bare to dager på øya, og skulle ønske jeg kunne bli lenger da dagen for å reise videre kom. Nå skulle jeg videre til Montanita. Montanita er en liten surfeby på vestkysten av Ecuador, og frivillige reiser hit om de velger det reisende spanskkurset. Da har de en uke her hvor de får 5 gratis surfetimer i tillegg til spanskundervisning. Jeg syntes det var kjedelig å skulle forlate Galapagos men var også utrolig gira på å reise til Montanita. Vi fløy tilbake til Guayaquil og tok buss derifra til Montanita. Vi kom sent frem og ble sjekket inn på det faste resortet der frivillige bor mens de er i Montanita. Jeg ble utrolig positivt overrasket over standarden på overnattingen. Her bor man i bungalower der man kan dele rom med alt fra 1-3 andre. Det er et basseng der og et fellesområde med felleskjøkken. Skikkelig hostelfølelse (som jeg er veldig glad i) men med en litt mer tropisk twist:)

Vi tok oss en tur ut og da fikk jeg virkelig oppleve nattelivet i Montanita. Dette er som sagt en liten surfeby som nok virker som om den er laget for turister. Det er masse små surfebutikker, sand i gatene, promenade rett ut til havet, boder hvor folk selger smykker etc. og restauranter og barer. En helt ny verden sammenliknet med det andre jeg til nå hadde opplevd i Ecuador. Dagene her brukte jeg til surfing, være med på en spansktime, shopping, soling og et par lokale drinker. Et lite tips, hold deg unna Siete Machos drinken:)

Etter noen dager i Montanita var det på tide å avslutte turen i Quito, og jeg avslutta den med stil. Siste aktivitet var en tur til vulkanen Cotopaxi. Her gikk jeg til basecampen som ligger 4864 meter over havet. Ny rekord for min del! Det var tungt å puste så det ble små skritt om gangen. Jeg fikk vite at en lokal sikkert bruker 15-20 min opp. Jeg brukte 1,5 time, hehe:) Det var lettere å gå ned igjen og jeg slapp til og med å gå hele veien, for når man kommer tilbake til bilveien så får man låne en sykkel så man kan sykle ned resten av veien. Jeg er ikke verdens tøffeste så jeg tok det med ro, men de andre suste forbi meg. Det var utrolig gøy!

Etter turen kjørte vi tilbake igjen til huset for de frivillige og jeg begynte å gjøre meg klar for å reise videre. Etter denne uka spekket med opplevelser var det på tide med litt avslapning og refleksjon så jeg og kjæresten min bestemte oss for å dra tilbake til Montanita for en uke. Når jeg sitter å ser tilbake på turen min til Ecuador nå, ser jeg tilbake på to uker med utrolig mange gode minner og opplevelser. Jeg har reist mye i mitt liv, men jeg kan med hånda på hjertet si at jeg aldri har opplevd så mye variasjon på en og samme destinasjon. Og det har vært så utrolig spennende og lærerikt. Jeg har fått møte fantastisk fine mennesker, både voksne og barn, som har noen utrolige historier å fortelle, jeg har sett smil hos mennesker jeg ikke skjønner har så mye glede i seg, jeg har lært meg å surfe, jeg har lært meg å dansa salsa, jeg har spist lokal sjømat fra Galapagos, jeg har svømt med havskilpadder, jeg har matet apekatter og villkatter, jeg har lært meg litt spansk, jeg har kost meg med øl på stranda, jeg har badet og solt meg. Innledningsvis sa jeg at jeg hadde høye forventninger til turen, og jeg kan trygt si at disse ble overgått! Jeg har alt i alt hatt en helt utrolig opplevelse og kan virkelig anbefale en reise til Ecuador på det varmeste!

Dette er et reisebrev fra en av deltakere på vår Volontär Ecuador program i 2013.